"Mad Max: Fury Road" og rasende menn

Jeg så selvfølgelig "Mad Max: Fury Road" på kino i fjor. Jeg startet på et blogginnlegg rett etter, men den berømte skrivesperren slo til for fullt igjen og den har ligget i arkivet og samlet støv i litt over et år nå(!). Endelig har jeg fått ånden over meg igjen og håper jeg kan skrive litt mer regelmessig fremover nå enn jeg har gjort tidligere. Og for å være helt ærlig, denne filmen er altfor kul til å ikke gi den en liten tekst.

Kreativitet på ecstasy

I en tid hvor actionsjangeren har stabilisert seg med en bestemt form og uttrykk var det så forfriskende og euforisk å kunne beundre dette mesterverket på kino. Kultserien fra 80-tallet med Mel Gibson i tittelrollen har blitt en gigantisk blockbuster, hvor regissøren fra originalen, George Miller, stod fast ved sin visjon og satte sitt eget unike preg på galskapen. Jeg kan antageligvis ikke slutte med lovprisningen av denne filmen, for i mine øyne er denne helt perfekt. Musikken, kinematografien, karakterene, fargebruken og designet i tillegg til brudd på forventninger skapte noe helt spesielt og det er ikke overraskende for meg at filmen gikk ut som den mest prisbelønnede filmen fra i fjor (20 av 33 mulige priser, hvor 6 av disse er Oscar-statuetter). Om filmen er nyskapende er jeg noe usikker på, men når en annerledes film blir så populær og anerkjent bryter den opp det stereotypiske og fastlåste forestillingen om hva en actionfilm burde være.

Skuespillerne som har blitt valgt hadde også fantastiske stemmer. Det er sjeldent jeg legger meg opp i stemmebruken til skuespillere, men i denne er det så kraftig og effektivt at jeg kan ikke la være å nevne det. "It is by my hand you will rise from the ashes of this world." "My name is Max. My world is fire. And blood." Jeg får helt gåsehud!

Junkies lydspor

Filmmusikk er soundtracket for mitt liv, som en dirigent uttrykte det så fint. Han snakket riktignok om John Williams spesifikt, men la nå gå. Det intense lydsporet til "Fury Road" fulgte meg iallfall så å si ut hele fjoråret. "Bråkete" sier kanskje du, moren min har iallfall forsøkt å bortforklare migrene mine med den altfor harde musikken jeg hører på. Men dette er dramatisk, mørk og samtidig oppløftende musikk man bare kan drømme om i tekstdrevet musikk. Noen ganger kan ikke en følelse beskrives med bare ord, noen ganger strekker de ikke til, men musikken kan formidle noe ord ikke kan. Det er noe veldig spirituelt med å ha filmmusikk med meg gjennom dagen. Det er selvfølgelig ikke hver dag jeg er i humør for den ildsprutende el-gitaren og den enorme forsterkersamlingen nå som intensiteten etter mitt første møte med filmen har avtatt, men det er ganske så befriende å kunne høre på denne hvis jeg har hatt en dårlig dag eller trenger en energiboost på vei til treningsstudio.

Strykerne, stortrommene som minner om torden i det fjerne og trommene som kaller til krig gir en så kraftig atmosfære. Man kan allerede i åpningssporet "Survive" ane at det bryger til storm for Max (Tom Hardy). Favorittsporene mine er "Storm is Coming" hvor den massive biljakten går rett inn i en enorm sandstorm, og "Brothers in Arms" hvor de slåss for livet mot hæren til Immortal Joe (Hugh Keays-Byrne). Disse tonene går igjen i hele filmen og er de sporene som skiller seg mest ut for meg. Dramatiske og oppløftende. "Storm is Coming" er så tung og seig, at man føler at man sinkes i ørkensanden, inntil noen jagende toner innføres (assosiasjoner til "Jaws") og krigstrommer starter for full med support av den ildsprutende gitaristen. Furiousa (Charlize Theron) søker tilflukt i sandstormen og musikken blir noe oppløftende dog sørgelig, som noe skjebnesvangert. Det er en fantastisk oppbygning i filmens lydspor.

Furiousas hevn og forsmådde menn

Jeg kan ikke la være å snakke om "Fury Road" uten å komme innpå de håpløse mannfolka som oppfordret til boikotting av filmen. Hvem skulle tro at Furiosa skulle vekke så mye vrede i enkelte menn? (La oss humre litt over ironien der et lite øyeblikk.) Jeg har fullt forståelse for at dette gjelder et mindre antall amerikanske menn og ikke menn generelt.

Egentlig finner jeg det litt støtende at noen menn oppfordrer til boikotting når noen sterke kvinner får litt for mye plass i en actionfilm. Disse kvinnene var undertrykte kvinner som var blitt seksuelt misbrukt og mishandlet av en nådeløs diktator, hvor Furiosa ønsker å rette opp i sine feil og hjelper de undertrykte kvinnene i å rømme. Det er nok ikke akkurat dette de protesterer på, men det er fortsatt støtende at de påstår av filmen skjuler "feministisk propaganda", hva nå enn det skulle være. At verden hadde vært bedre om de greske amasonene og de norrøne valkyriene hadde styrt den?

Nei, la oss kalle det det det virkelig er: Mindreverdighetskompleks. Disse mennene kan jo ikke føle at de strekker til i dagens samfunn når de føler at actionhelten mister sitt styrende og kontrollerende overtak på handlingen. Ønsker de derfor å flykte til en verden hvor kvinner er underdanige, svake ofre som må reddes av den mannlige helten? Er det ikke bedre med sterke karakterer uansett kjønn i en actionfilm? Er det ikke mer realistisk at de sterkeste overlever i en dystopisk verden, samme hvilket kjønn?

Det at de mener at kvinnene frarøver Max sin maskulinitet, spesielt Furiosa som de påstår kommanderer Max rundt, er noe overraskende for meg. Dette er individer som kjemper en kamp for å overleve i en fiendtlig verden. Dessuten er det tross alt hennes truck, hennes oppdrag og ansvar at kvinnene kommer seg til et trygt sted. Vær så snill. Disse mannfolkene burde opprette seg et medlemskap på nærmeste treningsstudio og pumpe noen jern så de kan føle seg mer maskuline der, for de fremstår som forsmådde menn når de klager over dette.

Om det bare hadde vært stappfullt av mannehat i filmen hadde jeg kanskje forstått protesteringen, men nå er det jo sånn at de mannlige filmsjangerne har hatt sterke kvinner siden 70-tallet. Pam Grier i "Foxy Brown" (1974), Sigourney Weaver i "Alien" (1979), Anne Parillaud i "Nikita" (1990) og Linda Hamilton i "Terminator 2: Judgment Day" (1991) er gode, klassiske eksempler på sterke og handlekraftige kvinner som har dukket opp i en maskulin filmsjanger. Milla Jovovich i "The Fifth Element" (1997), "The Messenger: The Story of Joan of Arc" (1999) og "Resident Evil" (2002), Noomi Rapace i "Menn som hater kvinner" (2009), Chloë Grace Moretz i "Kick-Ass" (2010) og Jennifer Lawrence i "The Hunger Games" (2012) er noen eksempler fra nyere tid. Sånn sett er jo Furiosa på ingen måte noen nyhet. De er i så fall elendige på å gjøre leksene sine. Det er ikke rettferdig eller troverdig at en mann alene skal kunne bære en hel sjanger. Det er eiesykt og diskriminerende.

Brudd på forventninger

Man forventer at Max skal være som den stereotypiske helten, redde dagen og få den peneste dama til slutt. Levere noen sjåvinistiske replikker til alles underholdning. Se han drepe flest fiender og sprenge de største maskinene. Det får vi da altså ikke. Et av de tydeligste bruddene på sjangerforventningene var da Max gikk ut i nattemørket for å ta seg av en gal leder fra en rivalerende klan for Immortal Joe som skjøt blindt fra tanksen som nærmet seg trucken som satt fast i sølen. I en hvilken som helst annen actionfilm hadde vi blitt med Max og sett hva hadde planlagt for den blinde galningen. Men her forblir vi hos Furiosa og kvinnene som ser en tåkete eksplosjon i det fjerne før en blodig Max kommer tilbake med mer ammunisjon og skytevåpen enn de hadde i utgangspunktet. Jeg synes dette er en forfriskende vri på fortellerform, men det er nok ikke alle som liker at en sjanger ikke er som den skal.

Jeg velger å tro at det er dette som er årsaken til at de mannlige aktivistene i USA valgte å oppfordre til boikott, for jeg kan ikke godta at noen er så dumme at de frykter amasoner den dag i dag.