Da nærmer Harry Potter-mania seg en slutt. Jeg startet dette fordi jeg hadde altfor mange tanker om filmene til et innlegg alene. Og jeg gjorde nok også motsatt av hva mange andre gjorde; de hadde sikkert hektiske maraton, og kledde seg ut og sikret seg billetter til festpremierer. Jeg fikk til slutt somlet meg til en random visning i slutten av juli, og startet et maraton som gikk i et bedagelig tempo, før jeg dro til kinoen igjen for å se den siste filmen. Jeg skulle ønske jeg hadde kledd meg ut, men jeg har alltids kostymefest å se fram til, tror jeg.
I sin helhet, åtte filmer med fire forskjellige regissører, ti års filmhistorie. Filmene av Chris Columbus, The Philosopher's Stone (2001) og The Chamber of Secrets (2002), er dessverre de mest forglemmelige i serien. For min egen del i det minste. Columbus brukte sikkert mer tid på å bygge opp et magisk samt troverdig univers for de senere filmene enn å bygge på skrekk og spenning (selv om jeg husker det var mye snakk om basilisken i The Chamber of Secrets og at Harry Potter ikke var barnevennlig lenger...). Da Alfonso Cuarón dukket opp med sin versjon av The Prisoner of Azkaban opplevde vi en helt ny Harry Potter-film, og den ble min favoritt i serien da den kom. Varulven Remus Lupin og mystiske Sirius Black dukker opp, dementors entrer toget, The Marauder's Map og tidsreising. What's not to love? Mange mislikte filmen, men jeg husker at jeg var ganske glad over den dystre, mørke stilen og den nye Dumbledore.
Siden jeg likte den forrige filmen, er det rart at jeg "nektet" å se de neste filmene. Jeg ble nok litt lei og tenkte på en merkelig måte at de ikke blir bedre enn The Prisoner of Azkaban. Men jeg ble uansett nødt til å se den fjerde filmen, da jeg fikk oppgaven om å analysere filmen The Goblet of Fire (Mike Newell, 2005) på universitetet i 2007. Den regnes som den beste filmen og boken på grunn av Triwizard-konkurransen. Og jeg velger å tro at det også skyldes Ralph Fiennes, som dukker opp i rollen som Voldemort. Jo mer jeg tenker over det, desto mer foretrekker jeg denne filmen i etterkant. Soundtracket er også et av de beste i serien.
Med den femte filmen, The Order of the Phoenix (2007), kommer min favoritt av regissørene i serien, David Yates. Dumbledore vs. Voldemort-scenen gjorde at jeg ble hektet på serien på ny og jeg elsket den nye stilen. Kinematografiene i Yates' filmer er så vakre, i allefall i mine øyne. Derfor har jeg tatt meg bryet å lete opp de som stod for kinematografien i filmene; i The Order of the Phoenix: Slawomir Idziak, i The Half-Blood Prince (2009): Bruno Delbonnel (Den fabelaktige Amélie fra Montmartre, 2001, Across the Universe, 2007), og i The Deathly Hallows-filmene: Eduardo Serra (Unbreakable, 2000). Sjekk det ut!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar